1 Herre, kvar ksal me vel av,
Burt fraa deg, som alt oss gav?
Fraa den livande Guds son,
Kruna paa vaar Tru og Von,
Fraa den cinaste paa Jord,
Som kann tala Livsens Ord?

2 Nei, um hardt det ut kann sjaa,
Ei ditt Ord oss styggjer fraa.
Djupt me kjenna, at paa Jord
Dauden er det harde Ord,
Men ditt Ord er Ande, Liv,
Og all Daude undan driv.

3 Et mitt Kjøt og drikk mitt blod,
Segjer Livsens Fyrste god,
Paa mitt Ord i Brand og Vin!
Daa fyr deg var Dauden min,
Daa fyr deg eg steig or Jord
Og fyr deg til Himmels for.

4 Høyr det, Hjarta, naar du slær
Ottefullt i Barmen her!
Tru vaar Herre paa hans Ord,
Hohom njot ved Naadens Bord1
Et hans Kjøt og drikk hans Blod
Og statt upp, som han uppstod!

5 Tak din Frelsars Ord i Pant,
Hans, som alltid segjer sant1
Daa i Anden alt du her
Syn paa Herlegdomen fær,
Og um alt enn fell ifraa,
Skal du aldri Dauden sjaa.

6 Evig daa i Sæla stor
Liva skal me med Guds Ord,
Som, naar heile Verdi fell,
Stend i Æva fast som Fjell,
Og som giv sin Guddoms Glans
Til alt Jordisk, som er hans.